fbpx

Et liv i spenning

 

Av Audhild Brødreskift – historiker

Jeg skulle jobbe i én måned for Kraftlaget, forteller Gunnar Berge. Det endte med 48 år og tre måneder! To av Kraftlagets Grand Old Men har sagt seg villig til å fortelle om sitt lange yrkesliv på Rissa Kraftlag. 106 år til sammen.

Vi ungdommene likte å dra ned på Kvithyllkaia, fortsetter Gunnar. Der var det mye som skjedde – folk som kom og dro med båten, og mye liv. En dag traff jeg Arnfinn Kvithyll der nede, han var involvert i mye på den tida. Arnfinn lurte på om jeg hadde jobb, og jeg fortalte at jeg skulle på slåttearbeid hos Ole Nøst den sommeren, som jeg pleide. Det var da tilbudet om å jobbe en måned på «lina» kom. På den tida holdt de på å bygge høyspentlinja oppover Modalen, og i tillegg skulle skolen på Åsly bygges ut, så etter hvert fikk jeg tilbud om å jobbe litt lengre. Etter at jeg kom hjem fra militæret, sto plutselig Reitan – den første kraftlagssjefen – på tunet en dag og sa at jeg måtte komme med én gang. Og da ble det 48 år og tre måneder på dagen!

58 år på samme sted

Kristoffer Askjem – til daglig Stoffer – var på sin side fast bestemt på å bli elektriker fra starten. – Pappa jobba på lina, men jeg ville heller bli montør, så da de skulle ta inn læregutt, søkte jeg der. Jeg gikk fire år i læra. Senere, da jeg skulle ta fagbrevet, tok jeg korrespondansekurs gjennom NKS samtidig med at jeg jobba. Fagprøven tok jeg i -65 på et hus i Vanvikan. Jeg begynte i juli 1956, og den første jobben min var å legge inn strøm på ei hytte i Rørvika sammen med Johan Vårheim. Den siste jobben var 28. mars i 2014, i et bolighus oppe i Skaugdalen. Da var jeg 73 år gammel. Jeg slutta egentlig da jeg var 70, men så ringte de etter noen dager og lurte på om jeg kunne tenke meg å fortsette litte grann. Rydde på lageret og sånt. Men det ballet vel egentlig litt på seg, og jeg jobba med mye forskjellig de tre siste årene. Stoffer tenker seg litt om. – Vel, egentlig slutta jeg da jeg var 67. Men da ble det i grunnen bare til at jeg fortsatte…

Guruen på Kraftlaget

Min første dag var 30. mai i 1957 på Hermstad, forteller Gunnar. Der startet jeg med å miste øksa til Einar Bakøy nedi en torvdam. Vi brukte ei stikkstang for å lokalisere øksa, og så var det ikke annet å gjøre enn å ta av seg på overkroppen og legge seg over kanten. Einar holdt i føttene mine mens jeg tok meg nedover etter stikkstanga og fikk opp øksa. Den siste jobben var på transformatoren nedafor Skaret. Det var nattarbeid den 5. juli, på 67-årsdagen min.

– Var det sånn for deg også, Gunnar, at det var vanskelig å slutte?

– Nei, jeg hadde egentlig tenkt å slutte 13 år før, for da ble jeg operert for prolaps i ryggen for tredje gang. Men så gjorde de om stillingen min sånn at jeg fikk en rolle mellom guttene på lina og de som var inne. Overmontør, kaltes det. Og det var jeg i 12–13 år og var Kraftlagets guru utad og snakka med folk. Sier Gunnar med glimt i øyet. «No heill du kjæft å har dæ heim, å så kjæm du igjen når vi har skårre åkern her!», fikk jeg høre en gang vi skulle sette ned en stolpe. Det var ikke alltid like lett å få tilgang for å sette ned stolpene, så det var behov for noen som kunne prate med grunneierne for å få nødvendig tillatelse.

Fra moped til arbeidsbiler

De hvite kraftlagsbilene er kjent i lokalmiljøet, men hvordan kom de ansatte seg til og fra på 50-tallet?

De eldre karene kjørte for det meste moped da jeg begynte, forklarer Stoffer. De første årene kjørte jeg motorsykkel og hadde utstyret med meg i en ryggsekk. Det var ikke så mye utstyr til å begynne med, men det kunne jo bli ganske fullt. Boremaskina måtte jo med, og tok litt plass. Etter å ha frosset noen år på motorsykkelen, kjøpte jeg min første bil i 1962. Det var en Ford Anglia. Jeg brukte den som arbeidsbil, og fikk betalt per kilometer.

Kraftlaget kjøpte etter hvert inn fire arbeidsbiler. Stoffer ble tilbudt en av dem, men bestemte seg for å beholde sin egen. – Jeg måtte jo likevel kjøre til Rissa, og fant ut at det var like praktisk. I 1986 kjøpte jeg en ny Mazda 929 stasjonsvogn. Den brukte jeg helt til jeg slutta i 2014. Det var en trofast arbeidshest som fikk sine turer opp og ned Skaret. Den første bilen til Kraftlaget var ei folkevogn. De på lina hadde en Landrover med henger slik at de fikk med seg line, stolper og annet utstyr når de var på jobb. Når han som vanligvis kjørte Landroveren hadde ferie, gikk jeg over på linjearbeid, for de hadde behov for en som hadde sertifikat på laget. Så tok jeg heller ut ferien min senere på året.

De seige gamlekarene

Begge har mange godord å si om tidligere arbeidskamerater, og respekten for de eldre merkes når de forteller. Gunnar jobba mye sammen med Morten, faren til Stoffer. De er imponert over hvor seige de eldre var.

Det kunne bli en del nattarbeid, og når ting skjedde ringte de til Morten. – Siden jeg kjørte bil ble jeg med både som sjåfør og arbeidskar, forteller Stoffer. Jeg husker at vi skulle inni Rørvika et sted. Det var bratt opp dit vi skulle, og ingen vei. Pappa gikk fortere opp han enn meg – jeg hadde ikke sjans til å følge med, og var helt pumpa når jeg kom opp. Han var utrolig seig og hadde god kondisjon. Det minner karene om en episode hvor Peder Fallmyr – en annen høvding på Kraftlaget – var på et oppdrag i Følldalen sammen med en yngre kollega. Det var vinter, og de dro en kjelke med utstyr i hvert sitt tau bak seg. Jekk og talje og tunge varer. Etterpå utbrøt ungdommen «Einnj at derre gammel kaill’n itj kainn slakk opp sånn at taujet mett bli stramt ein gong å!».

Men anlegget må kontrolleres!

En av oppgavene på Kraftlaget var å dra rundt på gårdene for å kontrollere det elektriske anlegget. Til å begynne med var Stoffer med på slike oppdrag. En gang de var på en gård for kontroll kom de opp på loftet i låna. Der lå kona på gården og følte seg litt pjusk. Det var lite kraftlagskarene kunne gjøre med det, de kontrollerte anlegget, fant det i orden og dro fornøyde videre. Etterpå fikk de vite at det hadde kommet til en arving like etterpå. Men strømtilførselen til den nybakte mor var i alle fall i orden!

Trefasen kommer

Så kom melketanktida. Da skulle alle ha trefas-tilkobling, og det ble ei hektisk tid for karene på installasjon.  -Trefasen kom på begynnelsen av 70-tallet da man sluttet å kjøre melkespannene til meieriet, forklarer Stoffer. I stedet fikk vi tankbilsjåfører som hentet melka i tanker hjemme hos gårdbrukeren. Melketankene hadde behov for trefas, men ofte var det bare enfas-inntak, og da måte linjekarene strekke inn en ekstra ledning til fjøset. Det ble en del jobbing i den perioden.

Stiger til besvær

Det er mange historier som kommer frem når man først begynner å tenke tilbake. Gunnar forteller om en gang de skulle strekke ei line i Skaugdalen.  – Det var en lørdag, midt på vinteren. Mye snø. Peder og jeg kjørte oppover på motorsykkelen hans, og hadde med oss det vi trengte. Men vi hadde jo ikke plass til så store ting, så gikk vi inn på en låve i nærheten og fant oss en trestige. Jeg var oppe på veggen i stigen, og Peder var oppe i stolpen. Men stigen var aldeles gisna, og plutselig datt den utover sånn, viser Gunnar, og slår ut med armene. Og der fór alle trinna! «Slæpp dæ ned», sa Peder, «Det er djup snø». Jeg hang i en av isolatorene som sto i veggen, men det var ikke annet enn å slippe taket og håpe på det beste.

Stoffer var på et annet sted hvor det var bruk for en stige. Eieren kom med en skikkelig jernstige som viste seg å være altfor lang.  «Det skal det bli ei rå med!», sa eieren, henta vinkelsliperen og kappa stigen tvert av sånn at den passa til formålet.

– Har dere hatt noen skader i løpet av så mange år?

Jeg datt ned fra en stolpe en gang, forteller Gunnar. Det var ei 35 mm kobberline som slo løs stolpeskoene mine. Da måtte jeg til legen etter et par dager, for jeg hadde fullt av impregnertflis i et sår på arma – det så ikke bra ut, og jeg fikk skikkelig kjeft av legen for at jeg ikke hadde kommet før. Og så fikk jeg strømmen en gang, for det var en jordledning som kom borti lina. Da måtte Peder rive meg løs. Men ellers har det gått bra. Stoffer har på sin side vært heldig og unngått dramatiske episoder.

Dårlig vær

Det har vært rufsete vær mange ganger. Gunnar forteller om fjerde juledag for noen år tilbake. Det var kaldt og styggvær, og det hadde vært torden og lyn. Så gikk transformatoren på Grønning på Stadsbygd. Det viste seg at det var brent av ei sløyfe i lina, så jeg måtte dra bortover til Brødreskift og legge ut bryteren. Det var jo bortimot mørkt da, klokka fire, så vi måtte ordne det så raskt vi kunne. Akkurat da Gunnar Berge kuttet strømmen gikk det et brudepar oppover gulvet i Stadsbygd kirke. Det ble helt mørkt og dønn stille fra orgelet. Akkurat det ble med på ungdomslaget sin revy året etter, flirer Gunnar. De brukte å ta med slike lokale godbiter der.

Det var ofte i forbindelse med jula det skjedde noe, fortsetter Gunnar. Julaften var ofte en travel dag. Da skulle alle bruke stekeovnen på samme tid, og det var ellers høyt forbruk. En julaften jeg hadde vakt var jeg to ganger oppi Årnset og en gang i Vanvikan. Den jula var det bitende kaldt og det gikk mange sikringer i transformatorene rundt omkring på grunn av kulda. Nyttårsaften ble jeg kalt ut på et oppdrag i Reinsgrenda. Jeg hadde på meg varmekjeldressen og visste at jeg hadde resten av utstyret liggende i bilen siden julaften. Men da jeg kom fram forsto jeg at vottene fremdeles lå på tørkefjøla hjemme. Det var 22 kuldegrader og bitende vind. Det hadde aldri vært målt så lav temperatur i området. Og jeg skulle holde i jern. Det var den siste gangen jeg dro ut uten å dobbeltsjekke at vottene var med.

Under Nyttårsorkanen var det så sterk vind at det var umulig å stå på fot. Et sted oppe i Skaugdalen måtte jeg krysse veien, men klarte ikke å stå oppreist. Det var ikke annen mulighet enn å krype. Da naboene så den der kraftlagskaren som krøp over veien, søkte de tilflukt i kjelleren. Da hadde vinduene begynt å vibrere i huset…

Hyggelige folk

Det er ikke mange hus Stoffer ikke har vært inne i i løpet av sine 58 år på Kraftlaget. – Men etterpå husket jeg aldri hvordan det hadde vært på de ulike stedene. Jeg så ikke på hvordan det var hjemme hos folk. Men det jeg kan si er at jeg har truffet mange greie folk i løpet av arbeidslivet mitt! Jeg har «behandla» mange, smiler han. Stoffers rolige vesen har nok vært medvirkende til at det har gått så bra, og det er det tydelig at sjefene har forstått verdien av også: – Det var mange ganger Fredrik sa: «fårrå dit du». Det kunne være hvis noen hadde ventet litt lenger enn de kanskje hadde sett for seg, eller at det var noen som var av det naturlig hissige slaget. Når man ser det over så mange år synes jeg det har gått veldig bra.

– Dere har lagt ned hele yrkeslivet deres på Kraftlaget – dere må jo ha trivdes?

Jeg kunne ikke ha tenkt meg noe annet!, sier Gunnar kontant. Stoffer følger opp: Det har vært et enestående godt miljø og ei fantastisk tid! Det er ikke noen gjennomtrekk, vet du, forklarer Gunnar. Nei, følger Stoffer på, når de kommer dit så blir de der til de går av!

Noe disse to karene er et glimrende eksempel på.